De er her,» hvisket jeg, ute av stand til å rive blikket vekk. «Familien min. De kom tross alt.»
Rachel fulgte blikket mitt, uttrykket hennes ble litt hardere. Hun hadde hørt nok historier over fire år til å danne seg sine egne meninger om faren min. «Vel,» sa hun til slutt og klemte hånden min, «nå får de se det de nesten gikk glipp av.»
Seremonien gikk forbi i en tåke. Da de ropte «Natalie Richards, summa cum laude», jublet vennene mine vilt som lovet. Fra min posisjon på scenen
