til sykehuset.
På venterommet fortsatte Maya å unnskylde seg. «Pappa kommer til å bli sint,» sa hun, som om humøret hennes betydde mer enn smerten. Den erkjennelsen føltes som en fiasko i seg selv.
«Kroppen din lyver ikke,» sa jeg til henne. «Og du trenger aldri å fortjene deg en vei til behandling.»
Triagesykepleieren tok et blikk og handlet umiddelbart. Blodprøver. Vitale tegn. Et lett trykk på magen hennes som fikk Maya til å gråte, til tross for hennes forsøk på å beherske seg. De beveget seg raskere enn Richard
