noen gang hadde beveget seg før.
Dr. Laura Bennett, den behandlende legen, snakket med en ro som indikerte viktigheten av saken. Hun bestilte raskt bildediagnostikk.
Vi ventet i et lite undersøkelsesrom som luktet desinfeksjonsmiddel og varme tepper. Maya dro i ermet på genseren sin og prøvde å virke modig.
Dr. Bennett kom tilbake tidligere enn forventet.
Han lukket døren og senket stemmen. «Det er noe der,» sa han og kikket på skanningen på nettbrettet sitt.
Blodet mitt rant kaldt. «Hva mener du med ‘noe’?»
«En masse,» sa han forsiktig. «Den
