valg for henne.»
En baby gråt inne i huset.
Så kom Livia ut i gangen.
Håret hennes var kortere. Ansiktet hennes var tynnere.
Men det var henne.
Datteren min.
Holdt en baby pakket inn i gult.
«Livia,» hvisket jeg.
Jeg gikk frem.
Hun gikk tilbake.
«Vær så snill, ikke rop,» sa hun.
De tre ordene såret mer enn noen anklage.
Jeg holdt på å si: «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?»
Men Liams advarsel ga gjenlyd i hodet mitt.
Så jeg stoppet.
«Nei,» sa jeg. «Det er feil spørsmål.»
