holdt løgnen stand,» sa hun. «Men etter hvert som datteren min vokste, ble den umulig å ignorere. Likheten var ikke subtil. De samme øynene. Det samme ansiktet du nettopp så på det bildet.»
Moren min la merke til det. Hun trengte ikke bevis. Hun bare visste.
Det var krangler. Skrikende fyrstikker. Dører smalt hardt nok til at veggene ristet.
Moren min følte seg forrådt to ganger – av mannen sin og sin egen søster.
Da faren min døde, tok den skjøre forbindelsen som var igjen fullstendig slutt.
Margaret oppdro datteren sin,
