at faren min døde, forsvant den skjøre forbindelsen de hadde, fullstendig.
Men plutselig betydde Margaret noe.
Hun var den eneste personen igjen som kanskje visste noe.
Jeg ringte henne ikke. Jeg var redd hun ville komme med unnskyldninger – opptatt, sliten, ikke i god tid. Jeg ville ikke ha unnskyldninger. Jeg ville ha sannheten.
Så jeg satte meg i bilen, plasserte fotografiet på passasjersetet og kjørte rett til huset hennes.
Kun for illustrasjonsformål
Konfrontasjon
Jeg ankom rett før solnedgang. Mens jeg satt i bilen, lurte jeg på om jeg var i
