ferd med å gjøre en feil. Så gikk jeg bort til døren og banket på.
Det tok lengre tid enn jeg forventet før den åpnet seg. Da den gjorde det, sto tanten min der og lente seg tungt mot en stokk. Håret hennes var helt grått, ansiktet hennes tynnere, formet etter årevis med å bære ting alene.
Hun stirret på meg et øyeblikk. «Anna», sa hun til slutt. Ikke overrasket. Bare sliten.
Jeg nikket. «Hei.»
Hun gikk til side og slapp meg inn.
Vi sto i stillhet i gangen. Hjertet
