mitt hamret. Uten et ord stakk jeg hånden ned i vesken min og ga henne fotografiet.
I det øyeblikket hun så det, fløy hånden hennes til munnen. Hun sank ned i nærmeste stol, bildet skalv i fingrene hennes, øynene hennes fyltes umiddelbart.
«Å,» hvisket hun. «Jeg var redd denne dagen skulle komme slik.»
Tårene rant fritt nedover ansiktet hennes. «Jeg er så lei meg, kjære. Jeg er lei meg for at du måtte finne det ut på denne måten. Og jeg er lei meg for at du ikke har visst
