to stille, respektfulle betjenter kom og eskorterte barnefaren min fra sykehusrommet mitt, ikke i sinne, men i en merkelig, dyster resignasjon.
Måneder senere var verden stille. Rettssakene var over. Olivia var borte, og sto overfor en lang dom. Daniel, etter å ha samarbeidet fullt ut, sonet minst tre år.
Jeg var i et nytt hjem, en liten, lys leilighet Thomas hadde arrangert, langt fra livet jeg hadde kjent. Jeg vugget sønnen min, Noah, i armene mine. Han var liten, men han var en kriger. Han var frisk.
Thomas kom ofte
