på besøk. Han satt sammen med meg, ikke som aktor, men som en bestefar, hans store, imponerende tilstedeværelse var nå en kilde til trøst.
«Han samarbeider,» sa Thomas stille en ettermiddag, mens han så på meg mate Noah. «Han er på et lavsikkerhetsanlegg. Med god oppførsel kan han være ute om tre år.»
Jeg nikket uten å si noe, blikket mitt festet på sønnens lille, perfekte ansikt. Veien videre var så lang, så komplisert. Tilgivelse føltes som et fremmed land jeg ikke var sikker på om jeg noen gang ville
