som, ifølge moren min, hadde dødd før jeg ble født.
«Du…?» hvisket jeg, verden min vippet på sin akse.
«Kom deg ut,» sa mannen, Thomas Reed, til Olivia, stemmen hans en stille, endelig dom. «Nå.»
Olivia, som følte en makt langt større og farligere enn sin egen, argumenterte ikke. Hun løp ut av rommet, hennes fatning knust.
Thomas Reed steg inn, blikket hans forlot aldri ansiktet mitt. Det var mine øyne. «Jeg er faren din, Emily», sa han, stemmen hans var tykk av en følelse som skjulte hans harde ytre. «
