Thomas satt ved siden av sengen min, en stille, mektig verge. Døren åpnet seg igjen. Denne gangen var det Daniel.
Han så … forferdelig ut. Han var blek, dressen hans krøllete, øynene hans vidåpne og hjemsøkte. Han var ikke den rolige, kalde mannen som hadde gått fra meg. Han så ut som en mann som løp for livet. Han så på meg, deretter på den tomme vuggen, så landet blikket hans på Thomas Reed.
Og ansiktet hans gikk fra panisk til fullstendig, dypt forferdet.
«Herr … herr Reed?» stammet han, stemmen hans
