inn. Noen ganger tok de ham med hjem i en patruljebil som en slags påminnelse.
Hver gang det skjedde, ble noe i Carol litt stillere.
Hun hadde satt ham ned etter den siste hendelsen, grepet kaffekruset sitt hardt nok til å føle keramikken presse mot håndflatene hennes, og fortalt ham rett ut hva hun trengte fra ham.
Han var hennes klippe, sa hun. Hun stolte på ham.
Han hadde ikke rullet med øynene. Han hadde ikke holdt et forsvarsargument. Han hadde sett på henne slik han så på henne når
