varmt, fullt av latter, skoleprosjekter på kjøleskapet og søndagspannekakemorgener. Jeg sa til meg selv at dette var livet jeg hadde fortjent. Livet jeg fortjente.
Datteren min fylte tjueen år i år.
Jeg hadde ikke sett henne siden den dagen hun ble født.
Forrige uke fant hun meg.
Jeg spiste lunsj på en stille kafé i nærheten av sykehuset da jeg la merke til at servitøren stirret på meg. Hun kunne ikke ha vært mer enn tjueen. Mørkt hår satt opp i en hestehale. Nervøse hender grep tak i notisblokken hennes.
