Da hun kom bort, snørte magen min seg sammen.
«Fru Collins?» spurte hun mykt.
«Ja?»
Leppene hennes skalv. «Mitt navn er—»
Jeg visste det.
På en eller annen måte, før hun i det hele tatt sa det, visste jeg det.
«Du er fortiden min,» avbrøt jeg skarpt, stemmen min kaldere enn jeg hadde tenkt. Hjertet mitt hamret så høyt at jeg knapt kunne høre meg selv. «Jeg vil ikke ha deg i livet mitt. Jeg er veldig opptatt akkurat nå. Jeg har ikke tid til dette.»
Ansiktet hennes forvrengte seg
