og rakte frem hånden. «Richard.»
Han var 55 år gammel, med sølvfarget bånd. Han var den typen mann som trakk ut stoler uten å gjøre en forestilling ut av det, og husket neste morgen at jeg likte kaffen min med litt sukker og en skvett fløte.
I seks måneder var han tålmodig. Han presset meg aldri. Han kom med suppe da jeg hadde influensa og sendte blomster til kontoret mitt på en vanlig tirsdag, bare fordi.
Da han fridde på verandaen i september, sa jeg ja før jeg rakk å
