var aldri fullt, men det var alltid nok til én person til. Jeg sluttet å telle porsjoner og begynte å telle smil.
Takket være Lizies hjelp ble Sams karakterer bedre. Lizie kom på æreslisten. Hun begynte å le, virkelig le, ved bordet vårt.
En kveld etter middagen ble Lizie værende ved baren med ermene over hendene.
«Er du bekymret, kjære?» spurte jeg.
Hun virket sjenert, men modigere. «Jeg pleide å være redd for å komme hit», sa hun. «Men nå … føler jeg meg trygg.»
Dan, reis deg. «Hei, la oss
