ikke snakke om vaskedagskatastrofer.»
Lizie lo, en varm og oppriktig latter. Jeg smilte og husket jenta som en gang krympet seg ved hver lyd.
Jeg lagde lunsj til henne.
«Her, ta dette til i morgen.»
Hun klemte meg hardt. «Takk, tante Helena. For alt.»
Jeg klemte henne tilbake. «Når som helst. Du er familie her.»
Hun gikk, og jeg ble stående på det stille kjøkkenet. Sam så på meg, med stolthet i øynene.
«Hei,» sa jeg. «Jeg er stolt av deg. Du la ikke bare merke til at noen hadde
