overlevelse som ble til mening.
Tretti år gikk før jeg så ham igjen.
Ikke med vilje.
Jeg sølte kaffe på en liten kafé i nærheten av en arbeidsplass, og en mann kom bort med en mopp, og haltet litt.
«Ikke rør deg,» sa han. «Jeg har det.»
Det var noe kjent med ham, men jeg klarte ikke å plassere det med en gang.
Eldre. Trøtt. Slitt på samme måte som livet gjør med folk som bærer for mye for lenge.
Dagen etter gikk jeg tilbake.
Og dagen etter sa jeg
